Klemet Pedersen Krokan som folket i bygda kalte han, ble født i 1833. Han var sønn av Per Henriksen som drev med rein i Kangsenområdet, øst for Leirskardalen. Som de fleste andre reineierne hadde Per vinterbeite på svensk side. Klemet var gjeter og hjalp far sin. Derfor havnet han ved Tangvatnet i Sverige. Der ble han gift med Anna Maria Månsdotter fra Forsback. Hun ble født i 1838. De fikk seks barn, Per, Olav, Kristoffer, Kristina, Anna og Johannes.

De drev et lite småbruk i tillegg til reingjetinga. Det var trange kår, men de greide seg. Så en dag ble de vanlige rutinene brutt. Naboen kom og beskyldte Klemet for å ha gannet hesten hans så den ble blind. Det ble en krangel som endte i slagsmål der Klemet drog kniven og skadet naboen. Han måtte ha hjelp heim. Klemet skjønte at hendelsen ville få et rettslig etterspill, så han tok med seg familien sin og dro over grensen til Norge.

De havnet først i Hattfjelldal, for så å fortsette til Leirskardalen hvor de fikk husly hos Lars Nilsen som var gårdbruker langt oppe i dalen. Eldstesønnen, Per, ble igjen i Hattfjelldal. Han ble gift og fikk familie der.
Da våren kom, forsvant Klemet og ble borte i flere dager. Da han kom tilbake, sa han til Anna at nå hadde han funnet en ny heim til dem. Han tok alle med til en heller som han hadde kledt inn med torv som var stablet opp etter bjørke-stranger. Der skulle dyra være i en ende, mens familien skulle bo i den andre enden.

En vannkilde kom opp inne i helleren, så de hadde innlagt vann. Denne heimen ble etablert andre halvdel av 1880-tallet. De dyrket opp en potetåker like ved helleren, myrene ble slått så de hadde fôr til dyra. Ved Kjensvatnet fisket de rikelig med fisk, og de plukket mye moltebær på myrene omkring. Klemet kunne godt ta rede på selvdøde dyr, bare han visste når og hvordan dyret døde.

Klemet var svært kunnskapsrik. Han kjente til mange planters egenskaper og laget medisiner både til folk og dyr. Han var derfor en ettertraktet dyrlege og medisinmann, og det går mange historier om ferdighetene hans. Den mest kjente er kanskje om den gangen han fikk kreft i leppa. Legen forberedte han på at han hadde ikke lenge igjen. Klemet laget da en mikstur av planter, smurte den over leppa og skar leppa vekk med kniven. Der han ikke kom til selv, måtte Anna skjære. Klemet levde i mange år etterpå, men han var ikke noe vakkert syn. Omkring århundreskiftet var det mange fjellmenn og geologer som søkte til Okstindområdet. Blant disse var franskmannen Charles Rabot og nordmannen Adolf Hoel. De nyttet Klemet som fjellfører. Han ble betegnet som intelligent og med en god iakttagelsesevne. Han var godt kjent, visste om hvor elver kunne forseres og tok seg fram om tåka la seg over tindene. Det ble også nevnt at han var en mester til å lage bål. Uansett hvordan været var, fikk han kaffevarme.

I 1899 fikk Anna og Klemet besøk av Stor-Nila og Lill Dokka. De var svenske lapper og levde av tigging og gaver etter at Stor-Nila ble frastjålet reinen de hadde mens han satt i fengsel og sonet en dom for drap. I Klemethelleren var ikke matskapene så fulle at de kunne ha gjester så altfor lenge. Været ute var dårlig, så gjestene hadde lite lyst til å dra videre over til Sverige. Klemet mente de måtte dra. Det ble krangel, og gjestene forsvant i snøstormen etter hvert. Utpå våren ble de etterlyst fra Sverige. Klemet og tre andre dro da innover mot Kjensvatnet for å lete. Like ved nedfarten til vatnet fant de begge to, ihjelfrosne. Klemet lente seg over Stor-Nila og tok kaffeposen hans. Da de kom til bygds, bydde Klemet på kaffe, men da takket de andre nei.

To av sønnene, Olav og Johannes, dro til Amerika. En dag da Anna og Klemet slo noen myrer inn for Klemethelleren, kom en fint kledt mann i hatt innover mot dem. Det var Johannes som kom for å se om foreldrene sine. Det ble et rørende gjensyn. Johannes likte ikke tanken på at Anna og Klemet skulle ha resten av alder-dommen sin i Klemethelleren. Han bydde derfor søster si, Anna, at derom hun og mannen, Per, ville ta seg av foreldre-ne deres, skulle han kjøpe en gård til dem. Slik ble det.

– Og Anna og Klemet flyttet etter hvert til Vollen som gården het.
Anna fant seg godt til rette der, men Klemet vantrivdes. Han ville til fjells. Da våren kom, rømte han med to kyr til hytta de hadde ved Kjensvatnet. Der ville han være. Han ble der hele sommeren, fisket, plukket bær og levde slik han alltid hadde gjort. Så ei natt ble det uro i køta som kyrne var i. Han tente ei spik for å lyse opp, men oppdaget ingenting. Han satte spika fra seg og gikk til sengs. Senere på natta ble han vekket av at køta til kyrne var i full brann. Han styrtet inn for å berge kyrne. Klemet ble ille tilredt av flammene og ei ku brant inne. Han kom seg etter hvert inn i Kjensvasshytta som Helgeland turistforening hadde like bortenfor. Der fikk han tullet seg inn i noen tepper og fikk varme. Heldigvis kom det noen fotturister dit, så de fikk gitt beskjed til bygda om at han måtte ha hjelp. Mot sin vilje ble han fraktet til bygds av svigersønnen, Per. Det var en forkommen fjellmann som for til bygds på sin siste fjelltur. Klemet dro seg til etter brannskadene, men da tok kreften seg opp, og han ble svakere. Klemet døde i 1915. Han ble gravlagt på Korgen nedre kirkegård. Anna levde 8 år etter Klemets død.

Anna og Klemet levde et liv som var tilpasset naturens utfordringer. Derfor ble mye som var knyttet til deres liv frem-med for folk flest. De levde mellom fjellet og bygda, de var samer, men hadde fjøs og kyr. Deres levemåte var en mel-lomting mellom nomadens og den bofaste. Særlig Klemet hadde evner og egenskaper som skapte forundring blant folk i bygda.

Derfor ble det mange historier om dem som har levd blant folk over hundre år.